Selgere, altså...

I går fikk jeg telefon fra en telefonselger som skulle selge abo på et blad om digital fotografering, og ville gi meg et gratis knivsett i gave (verdi litt over 400,-). Jeg kunne godt tatt et par nummer av bladet og så avslutte abonnementet, men knivene har jeg fra før av, så jeg spurte om han hadde noen andre ting å tilby. "Ja", sa han, "jeg har en ryggsekk", og den hadde en verdi på litt over 200,-. Regner med det var snakk om en liten tursekk med logoen til bladet på, og det trenger jeg heller ikke. Spurte om det var alt han hadde å tilby. "Vel, jeg har tre ting", svarte han. Og så ble det stille noen sekunder. "Og hva er den siste tingen?", spurte jeg. "En ansiktssåpe", svarte han. "Ja, men da tar jeg den, da", sa jeg. Tror ikke han hadde forventet at noen ville ta en såpe når de kunne få masse dyrere gaver :p

Og så (går)dagens andre selgerhistorie. Stakk innom Glitter på vei hjem, for jeg hadde et klippekort hvor jeg var kun ett stempel fra å få 100,- i rabatt (får stempel for hver hundrelapp jeg bruker i ett og samme kjøp). Fant meg et smykke, et par øredobber og noen hårstrikker som tilsammen ble litt over 200,-. Jeg sa jeg hadde rabattkort og om det gikk greit å bare få 100,- i avslag siden jeg hadde bare ett klipp igjen. Rabatten gjaldt kun neste gang jeg handlet, så da sa jeg at jeg først ville betale for ene smykket, som kostet 120,-, og deretter for de andre tingene. Hun slo inn alt, og jeg betalte (over 200,-). Tenkte hun bare ville gi meg en hundrelapp tilbake, men neida. Hun bare sto der. Så jeg måtte si til henne at jeg faktisk hadde betalt full pris nå, men skulle hatt rabatt. "Ja, det blir litt vanskelig", sier hun. Seriøst? Etter at jeg ett minutt tidligere hadde sagt at jeg kunne betale for den ene tingen først, hvis det ble lettere? Hun slo varene inn og ut flere ganger, før hun til slutt slo ut alle varene, ga meg penger tilbake, slo inn varene igjen og tok tilbake alle pengene, minus 100,-. Jeg prøver å la være å dømme fjortisblondiner, men jeg tuller ikke, du kunne nærmest se hvor hardt hjernen prøvde å jobbe.

Og her er det verste av alt. Etter 5-7 minutter med dette, når jeg endelig sto med varene i ene hånda og hundrelappen i den andre, var det ikke hun som sa unnskyld, men jeg. Et avvæpnende smil og et unnskyld. For at hun ikke klarte å skjønne at "jeg vil betale dette smykket først", og lagde problemer for både meg og seg selv. Sånn er det når man skal prøve å være snill med alle.