Da jeg kom til heisene ned til t-banen i halv sju-tiden i morges, var det noen som gikk hit og noen som gikk dit, og det var tydelig at heisene ikke funket. Jeg vet at man skal kunne gå helt ned til t-banen, men at det betyr litt av en omvei. Jeg hadde null peiling på hvor man går, noe de færreste har, og det er ikke skiltet. Heldigvis var det en person som visste omtrent hvor vi skulle gå. Så vi gikk og gikk ... nedover og bortover og gjennom et borettslag og nedover og ned en lang vei inni tunnelen ned til banen. Men vi kom da fram til sist. (Og det var ikke egentlig så langt å gå, det bare føles langt når man ikke vet hvor man går.)
Jeg kommenterte til han som ledet an at jeg synes det er idiotisk at det ikke er noen trapper ned, for dette er ikke første gangen heisene står. Han svarte at t-banestasjonen ligger hele 70 meter under bakken, så da er det kanskje ikke så rart :p Og nå skjønner jeg hvorfor heisen bruker så uendelig lang tid fra første etasje til under bakken :)
iPod-en var tom for strøm, så da fikk jeg med meg gledene ved t-banen ... og husket hvorfor jeg alltid sørger for å ha oppladet iPod! Det satt nemlig en mann og snøyt innover (sånn når man drar snørra fra øverst i halsen og oppover), og da jeg gikk av banen, nesten 25 minutter senere, satt han sånn fortsatt. Hvor mye snørr hadde egentlig den mannen i kroppen?? Vurderte å bytte vogn, men så kom det en dame og satt seg ved siden av meg, og hvis jeg hadde reist meg og gått da, hadde hun kanskje trodd at det var pga. henne, og det ville jeg jo ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar